En fornybar ressurs

Med vannressurser mener vi ferskvannskilder som mennesker kan dra nytte av. Vi trenger ferskvann for landbruk, egen husholdning og miljøet, for å nevne noe. Å ha rent ferskvann tilgjengelig er essensielt for å holde samfunnet vårt flytende.

Kun 3 prosent av jordas vann er ferskvann, og selv mesteparten av det er vanskelig å tilgjengeliggjøre, da det befinner seg i kalde områder hvor det har blitt frosset ned i isbreer. Ferskvann som ikke er frosset ned kalles grunnvann, og en liten del av dette grunnvannet kan nås fra jordoverflaten. Grunnvannet egner seg bedre som drikkevann enn for eksempel overflatevann.

Selv om ferskvann er en fornybar ressurs, opplever vi at den globale tilgangen blir mindre. Når verdens befolkning blir større og større, øker naturlig nok behovet for ferskvann. Ettersom over halvparten av jordens våtlandsområder har gått tapt og vi ikke lenger kan dra nytte av den, har vi i økende grad klart å sette fokus på viktigheten av å bevare vann.

Når det gjelder forvaltningen av vannressursene, viser det seg at vannet har blitt forsømt som økonomisk gode. Konsekvent har ferskvannet blitt priset for lavt, og viktigheten av å vedlikeholde dens fornybarhet har blitt undervurdert. Lenge har det eksistert lite kommunikasjon mellom vannsektorer og for eksempel vannforsyningen.

I mange land har man dessuten latt være å sette fokus på de ulike konsekvensene for både helse og miljø, som kan komme av overforbruk og sløsing av vann. Områder som er spesielt utsatte inkluderer Nordøst-Afrika, hvor for eksempel land som Etiopia transporterer vann fra Nilen. Dette får uheldige konsekvenser for land som Egypt og Sudan, hvor befolkningen er i stor vekst og sårt trenger vann de alltid har fått fra Nilen.

Deler av Midtøsten opplever også knapphet i form av vannmangel. Regionen er utsatt for en økning i gapet mellom tilgjengelig vann og etterspørsel. Problemet er ganske likt det som skjer i Nordøst-Afrika. Vann fra øvre del av Jordanelva, Eufrat og Tigris blir holdt tilbake av reservoarer i oppstrømsland som Tyrkia og Israel, hvilket hindrer vannet i å nå land som Jordan, Irak og Iran.

I det gamle Sovjetunionen ble miljø i liten grad tatt hensyn til, noe som førte til stor belastning på elver og andre ferskvannsområder. I ulike industriområder i dagens Russland og Sentral-Asia, ble elver som Amu-Darja og Syr-Darja brukte til kunstig vanning, hvilket har resultert i at Aralsjøen mellom Usbekistan og Kasakhstan har blitt uttynnet.

Også deler av USA har opplevd overforbruk av vann. I befolkningsrike deler av landets sørvestlige del, har nevnte overforbruk ført til at Coloradoelven har tørket ut ved enden av Californiabukta. Vann som kommer fra overføringssystemer fra nord og øst strekker ikke til for den økende befolkningen i området uten at restriksjoner må innføres.

Fordi ferskvann er en fornybar ressurs, må det settes fokus på bærekraftig bruk av den.