Et mellomstatlig organ burde fått et globalt ansvar for å samle inn data, overvåke og analysere vannressursene vi har. Et slikt organ burde også gi råd om vannforbruk på en måte som sørger for at de ulike samfunn får det med seg. Når det gjelder store, internasjonale organisasjoner som tar for seg bruk av verdens vannressurser, er samarbeid dem i mellom komplisert.
De ulike landene bedriver ofte ufornuftig bruk av ressursene fordi forvaltningen er oppsplittet og det ofte ikke er klart hvem som har ansvar. For eksempel i Norge er forval
tningen splittet mellom ulike direktorater og fagdepartementer. At forvaltningen er delt opp i sektorer, har ofte vist seg å være ineffektivt for å løse lokale problemer. På grunn av dette går nå tendensen mot at nasjonal forvaltning bør forekomme på lavest mulig administrative nivå.
I tillegg må bedre opplysning om adekvat bruk av vann bli gitt, blant annet i land som bruker irrigasjon. For at vannressursene skal kunne fortsette å være bærekraftige, må overforbruket stoppes, og det må ikke tas opp mer grunnvann enn det som nødvendig blir fornyet av nedbøren over området. Vi må altså ikke ta i bruk mer enn at vassdragenes naturlige lavvannføring bevares.
