EUs rammedirektiv for vann ble vedtatt i år 2000, og etter hvert ble den innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet ble først tredd i kraft i Norge fra år 2007, gjennom den norske vannforskriften. Dette direktivet setter mange av de nåværende og fremtidige rammene for den norske vannforvaltningen. Norske lover og regelverk må derfor innrette seg etter EUs vanndirektiv, som er det vi kaller et miljø- og ressursdirektiv. Direktivet medfører likevel ikke et behov for å endre noen norsk lovgivning.
Direktivets anliggende er å beskytte, bevare og bedre vannkvaliteten og det akvatiske miljøet, samt sørge for at vann blir brukt på en miljøvennlig måte. Direktivet legger stor vekt på at de forskjellige faktorene som påvirker grunnvann og vassdrag skal ses under ett. Derfor blir det tatt utgangspunkt i en nedbørfeltbasert forvaltning av ressurser, hvilket betyr at forvaltningen ikke er avhengig av kommune-, fylkes- og landegrenser.
Det legges større vekt på biologiske forhold og avvik i naturlig tilstand, enn på analysering av de vannkjemiske forhold og samlede utslipp. Vanndirektivet har som mål å tenke langsiktig, være fremadgående og følge opp med jevne mellomrom. Det langsiktige målet som minst skal oppnås kalles «god vannstatus», og planen er at dette skal nås senest 15 år etter at direktivet ble innført.
Selv om nasjonale lover og regler i utgangspunktet må tilpasse seg etter EUs direktiver, finnes det unntak og nasjonale tilpa
sninger. Hvis for eksempel en vannforekomst blir pekt ut som «sterkt modifisert», vil gjeldende forekomst grunnet fysiske inngrep ikke være i stand til å nå målet om god vannstatus, men likevel ønskes opprettholdt på grunn av dens verdi. En slik vannforekomst vil kunne gis et ikke fullt så høyt miljøkrav, på grunn av at den blir sett på som en forekomst med godt økologisk potensiale. Inngrep som ofte forekommer her er norske vannkraftreguleringer.
Innføringen av EUs vanndirektiv har i Norge blitt ledet av en departementsgruppe og en direktoratsgruppe. I 2004 fikk miljøverndepartementet det overordnede ansvaret for å implementere direktivet. På regionalt nivå ble fylkesmannen erklært som koordinere myndighet.
EUs vanndirektiv har gitt Norge frist til 2021 med å nå målet om livskraftige økosystemer og god tilstand i alt vann. Der man tidligere hadde delt EU-rettsakten inn i flere temadirektiver, fikk man med vanndirektivet satt alle temaene inn i en overordnet ramme, hvor målet er bærekraftig og miljøvennlig bruk av vannets økosystemer.
ESA, som sørger for at reglene i EØS-avtalen blir fulgt, har fått skjenn fra naturvernorganisasjoner, blant annet grunnet regjeringens måte å håndtere direktivet på. Årsaken er at oppdrettsnæringen har blitt utelatt. I tillegg er regjeringen klaget inn for reguleringen av vannkraftverk, noe som har ført til mye frem og tilbake mellom Norge og ESA.
Vanndirektivet er med andre ord et strengt, omfattende og ambisiøst miljødirektiv fra EU sin side.
