Grunnvann er en uvurderlig naturressurs som kommer til å ha stor betydning i lang tid fremover. Grunnvannet må beskyttes fra forurensing, og det må brukes med omhu slik at dens fornybarhet vedlikeholdes. I de områdene hvor det finnes knapphet på ressurser, må vi være påpasselige med fordelingen. Vanligvis blir den kvalitative påvirkningen håndhevet av forurensingsloven. Vannressursloven tar seg derfor som regel av det kvantitative.
Vannressursloven opprettholder regelen om at grunneier har rådighet i vassdrag og innfører regler om nevnte rådighet over grunnvann, hvilket faktisk er en del av eiendomsretten. Likevel blir det fastsatt ulike begrensninger for bruk av grunnvannet.
Grunnvann er vann som befinner seg under jordoverflaten, altså i delen av grunnen hvor alle sprekker og porerom er fylt opp med vann. Over grunnvannet finner vi markvann, som bare delvis fyller opp porer og sprekker. Vi finner grunnvann både i fjell og løse masser. Dersom vi graver en brønn eller setter ned et hult rør ned til grunnvannet, vil vannet nå opp til et nivå som kalles grunnvannsspeilet. Her er vannets trykk lik lufttrykket. Rundt 98 prosent av alt flytende ferskvann i verden er grunnvann, mens resten er vann fra elver, innsjøer, isbreer, etc.
Grunnvann er ofte bedre egnet som drikkevann enn andre typer ferskvann, fordi den er av en helt annen kvalitet. Grunnvannet har nemlig et lavere innhold av mikroorganismer og humusstoffer, og har som regel en temperatur som er jevn. Dessuten har grunnvannet vært lenger i kontakt med berggrunnen enn overflatevannet, og inneholder derfor flere oppløste salter.
Når det gjelder grunnvann er det viktig å være påpasselig for å unngå forurensing. Forurensing kan forekomme fra husholdninger, industri og særlig fra landbruket. På grunn av langsom spredning, vil det kunne ta lang tid før de oppdages. Ved kysten kan det å pumpe opp grunnvann føre til at det blander seg med saltvann og blir ødelagt.
I Norge har grunnvannet egentlig aldri vært like sentralt som overflatevannet vi har så rikelig med. Vannressursloven regulerer likevel den kvantitative påvirkningen av vannet.
For eksempel tilhører grunnvannet eieren av området vannet befinner seg i, selv om rådigheten er noenlunde begrenset. Å ta ut grunnvann kan man gjøre så lenge det ikke fører til brudd på minstevannsføringsbestemmelsen. Grunneier kan ta ut vann til husholdning og dyr på egen eiendom, og særlig hvis det er knapphet. Den som er først ute med å etablere et grunnvannsuttak er likevel ikke beskyttet mot senere uttak fra andre, selv om det kan gå utover den førstes uttak.